Av og te e det bare sånn, ein må gje seg sjøl lov te å krypa inn i sitt innderste.
For å komma seg øve bakketoppane, så itte kvert gjør ein sterkare :o)
Eg har vippa, fram og tebage ganske så lenge, og ikkje heilt vist ka eg sko skriva på bloggen min "neste gang".... Av den enkle grunn, at det koste litt å vera dønn ærlige - både mot andre, men og mot seg sjøl!
Men eg oppretta ikkje denne bloggen for å skriva eventyr altså, så dette e mine ord, om enn de e lånte...så e de rett fra hjerta mitt :o)
Ugene så har gått siå sist eg skribla her inne, har vært tøffe...
Hatt mange gode, herlige og lattermilde dagar og, men det blei ikkje heilt sånn eg hadde trodd.
Så då får eg vel oppdatera litt, både ang operasjonen og dagane på SuS, men og i tiå ittepå når eg kom hjem...
Eg blei lagt onna kniven 20.okt. på formiddagen...
Personalet rundt meg va fantastiske fra fysta sekund *Glise*
Når eg kom ner te operasjonsalen, va det "ørten" stykker som dilla med meg, hehe..
Og eg huske eg prøvde å tella åndedragå før eg sovna, tror eg huske to av de *Latterkrampå*
Så våkna eg på oppvåkningen, kor de va rundt meg heila tiå :o)
Måtte itte et par timar opp og stå, sitte litt i en "godstol" og gjør øvelser for å få i gang kroppen.
Litt seinare bar det opp på avdelingen igjen.
Trøtt og i ørskå...
Fekk ikkje lov å drikka fyste dagen, men fukte munnen med vann og spytte ut - det va ein knusktørr opplevelse, ler...
Fysta nattå va eg ganske ringe, fekk morfin prep. 1 gang i timen nesten.
Men det ska vera sagt; Eg va vist et litt uvanlig tilfelle, det va ikkje normalt/vanlig med så store smerter!
Så dagen itte op. fekk eg lov å drikka 3dl - JIPPI c",) Hahaha... Det va både godt og spennende, for å se koss "magen" tålte dette!
Det gjekk strålande. Eg va flinke sa de(personalet), te å benytta kver smertefrie stund te å gå turer i gangene. For luftsmerter e någe forbaska DRITT!! *Stakkars babyer* Skjønne godt de hyle.... *flire*
Dag 2. itte op. fekk eg drikke 5dl, og hjemreise dag 1 liter.
Resten av oppholdet på sygehuset, gjekk en del bedre,men det krevde aligavel en del smertestillende, og nattå eg sko hatt på pas.hotellet tok eg heller på avd. då legen syns det va best. Heldigvis når torsdagen kom, va formen såpass bra at eg konne reisa hjem.
Gjett om det va någen småtroll hjemma så va glad for å få mammå hjem igjen,hehe..
Eg hadde ikkje orka ha besøk nesten, så det va ingen vits i at de sko komma å se meg i smerter eller tårer.
Men glad for at min elskede va der, og mamma/pappa!! Og ikkje minst et spontant besøk av ei veldig god veninna, som alltid får smilet mitt fram!! :o) *Thanks "badeandå mi" *
Det betydde masse!
For de slapp eg ta på ei maska for, og om eg ville kvila, så gjorde eg det.
Det va veldig godt å komma hjem på torsdagen, og kniba (forsiktig) på ongane mine igjen!!! De va spente og nyskjerrige, og eg viste arrå på magen og fortalte.
De tok det så fint, og va så snille med meg, passa på meg - hehe :o)
Fysta ugå, var det kun flytende kost. Og for å sei det sånn, e det visse ting e ikkje klare å få i meg lengre, hehe - e blitt driddleie...
Litt tøft va det å se/lukte når fammien min lagde seg gode mad, til og med det mest kjedeliga konne virka himmelsk for meg då *Humre*
Og luftsmertene hang ennå litt igjen, så eg vandra utallige runder i stuå, mens tårene rant...
Ugå itte på va mye bedre, spes fysisk. Mage/tarmsystemet hadde begynt å funka igjen, og eg va ikkje så ømme i sårå lengre. Og då blei jo automatisk søvnen ein del bedre og :o)
Og eg konne gå øve på babymat og skraba banan å sånn, det va deilig, hihihi.
3.ugå gjekk litt opp og ner, og spes psyken... Tanker om eg hadde tatt det retta valget, om koss det vil påvirka meg seinare i livet sosialt sett...
Frykten for å ikkje ble fornøyde når eg har nådd målet mitt, takling av dumping og det å ble vande med å spisa på ein HEILT nye måde....
Eg tror og det e mye så ska bearbeidas vedr alle de årå eg har slede meg vektå.
Og hu eine ernær.fys. sa te meg i et møte rett itte op. når eg nevte eg grein for ingenting; "Ikkje glem at du nok e letta øve at kampen e øve nå"
Og det e nok mye sant i det....
Formen generelt nå e variende, men sakte men sikkert går det jo framøve....
Bare litt for sakte itte mi meining, hahaha...
Mye trøtte og slappe, og litt sånn småplukk liksom.
MEN!! Ein ting e viktig å få fram, kor UTROLIG heldige eg e, så har sååååå mange rundt meg så eg kan lena meg innte, når dagen ser for grå ut :o)
Alt i fra fjesbog-venner så ofte legge inn ein kommentar, te nær familie og venner!
Men aller aller best har min kjære mann og mine foreldre vært, som har stått ved siå mi HEILE veien, og den veien går laaaaaaangt framøve :o)))
Så tuuuuusen takk mamma,pappa og Alf - dåkke e enestående <3 <3 <3
Når det komme te måltider å sånn nå; e det ganske bra! Kan spisa ganske normalt i forhold te det eg har gjort de siste ugene. Mest går det i knekkebrød, og då bler eg goood og mett på 1 knekkebrød, hehe...
Men eg må nok ble flinkare å spisa oftare, fy meg!!
Ellers har begynt å smaka litt på middager å sånn, nam nam c",)
Men visse ting reagere eg på, som feks: kullsyra, melk, tør ikkje spisa så frukt og grønnsaker ennå - men det komme.
Vektnedgangen e ganske bra, har gått ner ca 10kg te nå :o))))))))
Og det merkes på klenå, hehehe!
Så, e det vel bare å ta ein dag om gangen tenke eg, og eg love - ska vera flinkare å oppdatera oftare ;o)
TLC fra hu med mini-magen *BLUNK*
Pengegaver fra Regines bok
for 13 år siden
