Livet - en berg & dalbane...

På godt og vondt er livet en utfordrende berg & dalbane!
Helst på godt, men innimellom føles det ut som om det er bare på vondt.

Og av og til føles "loopene" så lange og mørke, og ikke minst meningsløse...
Så meningsløse at man aller helst vil hoppe av!
Men man kan jo ikke hoppe av livet!! Det er nok heller ikke meningen at man skal ha den muligheten...
I stedet må man klamre seg så hardt og fast til sidemannen, og finne trøst der..
Å håpe man snart "lander" trygt på bakken, en erfaring rikere.

Det er så vondt å miste noen man har kjær, det vet alle som har opplevd det!
Det vet alle som har et hjerte og medfølelse...
Men å miste en man ikke har fått blitt kjent med, en som ikke fikk livets rett, som ikke fikk begynt på livet, da er det bare URETTFERDIG!!! :o(
Det river og sliter i meg hver eneste dag, noen dager ekstremt - andre dager litt vagere... Noen ganger midt på dagen, når jeg står å bretter klær, andre ganger når jeg har lagt meg for kvelden. Men, det har enda ikke gått en eneste dag uten at jeg tenker på tantes engel...

Kjenner tårene presser hardt på nå i skrivende stund! Så hardt at klumpen i halsen begynner å bli vemmelig stor og vond... Men av og til liker jeg å være alene om sorgen, og da holder jeg den inni meg, i mitt og M.J lille skattkammer...
Hvor vi to, bare vi to - kan være i fred... Kose sammen, prate sammen og bare være nær... Høres kanskje sprøtt ut, men det e min lille trøst, kanskje til og med min egen måte å sørge på... Vet ikke, det føles bare veldig godt!
Innimellom kommer sinnet, frustrasjonen og sårheten frem, da er det Gud jeg prater med... Men får ingen svar.. Åååh hvor sint jeg blir!!! For hva er meningen???
Fins ABSOLUTT ingen mening!!!
Heldigvis, om enn det er den magreste trøsten som fins, har jeg troen min, troen på livet etter døden... Og da lille vennen min, tantes prins - da skal vi leke, synge og le !! Time etter time... Skal løpe å fange ildfluer i blomsterengen sammen, sitte under eiketreet vårt, hvor vi treffes nå... Skal kile føttene dine med solgult strå...og høre latteren din trille ut, som perler på en snor :o)

Glad jeg har hørt at himmelen går tiden fort, da slipper du å vente og lengte <3
Elsker deg fra jorden opp til himmelen, ned igjen og tilbake i evigheten!!!!


*Tørker et par tårer i øyenkroken*


Men livet byr heldigvis på noen gode stunder også!
Av og til trenger de ikke være så store heller, men bare man finner gleden i dem, så kan de være verdt gull!! ;o)

Jeg starta denne bloggen med tanken om å skrive det som opptok meg, og det som bloggen har handlet om til nå er for det aller meste, slankeoperasjonen jeg har tatt.
Så det er vel på sin plass å oppdatere litt tenker jeg...

Det nærmer seg 2mndr siden operasjonen, og det har vært en reise uten like.
Det går enda opp og ned, både i form og psyke, men det går i det minste fremover!
Man kan da vel heller ikke forvente at ting fikser seg på 1 2 3, når man har slitt i mange år med overvekt(fysisk & psykisk).
Og det tar lang tid å omstille seg vedr. matinntak, spisevaner og ikke minst å spise nok måltider - det sliter jeg med enda!
Det går en del i knekkebrød med sunt pålegg og vann...hehe..
Da slipper jeg i det minste dumping!! *Blææ* Det er grusomt!
Men spiser som regel middagen familien har, bare det er knøttsmå porsjoner - men så lenge en blir mett, er ikke det noe problem :o)

Så jeg er jo glad for det valget jeg tok, og blir bare mer & mer glad, for hver gang jeg går på vekta, hehe...
Til nå har jeg vel tatt av ca 16kg, og er endelig BARE to tall på vekta!! *JIPPI*

Og det er veldig oppmuntrende når folk jeg treffer på bemerker forskjellen :o)
Her kan dere se forandringen på de kg som har gått av, og det er bare begynnelsen - DEILIG!!!

*Nisseklem fra Cat*

Jepp, eg innrømme det, eg gjekk i hi....men det trengdes ;o)

Av og te e det bare sånn, ein må gje seg sjøl lov te å krypa inn i sitt innderste.
For å komma seg øve bakketoppane, så itte kvert gjør ein sterkare :o)

Eg har vippa, fram og tebage ganske så lenge, og ikkje heilt vist ka eg sko skriva på bloggen min "neste gang".... Av den enkle grunn, at det koste litt å vera dønn ærlige - både mot andre, men og mot seg sjøl!
Men eg oppretta ikkje denne bloggen for å skriva eventyr altså, så dette e mine ord, om enn de e lånte...så e de rett fra hjerta mitt :o)

Ugene så har gått siå sist eg skribla her inne, har vært tøffe...
Hatt mange gode, herlige og lattermilde dagar og, men det blei ikkje heilt sånn eg hadde trodd.

Så då får eg vel oppdatera litt, både ang operasjonen og dagane på SuS, men og i tiå ittepå når eg kom hjem...

Eg blei lagt onna kniven 20.okt. på formiddagen...
Personalet rundt meg va fantastiske fra fysta sekund *Glise*
Når eg kom ner te operasjonsalen, va det "ørten" stykker som dilla med meg, hehe..
Og eg huske eg prøvde å tella åndedragå før eg sovna, tror eg huske to av de *Latterkrampå*

Så våkna eg på oppvåkningen, kor de va rundt meg heila tiå :o)
Måtte itte et par timar opp og stå, sitte litt i en "godstol" og gjør øvelser for å få i gang kroppen.
Litt seinare bar det opp på avdelingen igjen.
Trøtt og i ørskå...
Fekk ikkje lov å drikka fyste dagen, men fukte munnen med vann og spytte ut - det va ein knusktørr opplevelse, ler...

Fysta nattå va eg ganske ringe, fekk morfin prep. 1 gang i timen nesten.
Men det ska vera sagt; Eg va vist et litt uvanlig tilfelle, det va ikkje normalt/vanlig med så store smerter!

Så dagen itte op. fekk eg lov å drikka 3dl - JIPPI c",) Hahaha... Det va både godt og spennende, for å se koss "magen" tålte dette!
Det gjekk strålande. Eg va flinke sa de(personalet), te å benytta kver smertefrie stund te å gå turer i gangene. For luftsmerter e någe forbaska DRITT!! *Stakkars babyer* Skjønne godt de hyle.... *flire*

Dag 2. itte op. fekk eg drikke 5dl, og hjemreise dag 1 liter.
Resten av oppholdet på sygehuset, gjekk en del bedre,men det krevde aligavel en del smertestillende, og nattå eg sko hatt på pas.hotellet tok eg heller på avd. då legen syns det va best. Heldigvis når torsdagen kom, va formen såpass bra at eg konne reisa hjem.
Gjett om det va någen småtroll hjemma så va glad for å få mammå hjem igjen,hehe..
Eg hadde ikkje orka ha besøk nesten, så det va ingen vits i at de sko komma å se meg i smerter eller tårer.
Men glad for at min elskede va der, og mamma/pappa!! Og ikkje minst et spontant besøk av ei veldig god veninna, som alltid får smilet mitt fram!! :o) *Thanks "badeandå mi" *
Det betydde masse!
For de slapp eg ta på ei maska for, og om eg ville kvila, så gjorde eg det.

Det va veldig godt å komma hjem på torsdagen, og kniba (forsiktig) på ongane mine igjen!!! De va spente og nyskjerrige, og eg viste arrå på magen og fortalte.
De tok det så fint, og va så snille med meg, passa på meg - hehe :o)

Fysta ugå, var det kun flytende kost. Og for å sei det sånn, e det visse ting e ikkje klare å få i meg lengre, hehe - e blitt driddleie...
Litt tøft va det å se/lukte når fammien min lagde seg gode mad, til og med det mest kjedeliga konne virka himmelsk for meg då *Humre*

Og luftsmertene hang ennå litt igjen, så eg vandra utallige runder i stuå, mens tårene rant...

Ugå itte på va mye bedre, spes fysisk. Mage/tarmsystemet hadde begynt å funka igjen, og eg va ikkje så ømme i sårå lengre. Og då blei jo automatisk søvnen ein del bedre og :o)
Og eg konne gå øve på babymat og skraba banan å sånn, det va deilig, hihihi.
3.ugå gjekk litt opp og ner, og spes psyken... Tanker om eg hadde tatt det retta valget, om koss det vil påvirka meg seinare i livet sosialt sett...
Frykten for å ikkje ble fornøyde når eg har nådd målet mitt, takling av dumping og det å ble vande med å spisa på ein HEILT nye måde....

Eg tror og det e mye så ska bearbeidas vedr alle de årå eg har slede meg vektå.
Og hu eine ernær.fys. sa te meg i et møte rett itte op. når eg nevte eg grein for ingenting; "Ikkje glem at du nok e letta øve at kampen e øve nå"

Og det e nok mye sant i det....

Formen generelt nå e variende, men sakte men sikkert går det jo framøve....
Bare litt for sakte itte mi meining, hahaha...
Mye trøtte og slappe, og litt sånn småplukk liksom.

MEN!! Ein ting e viktig å få fram, kor UTROLIG heldige eg e, så har sååååå mange rundt meg så eg kan lena meg innte, når dagen ser for grå ut :o)
Alt i fra fjesbog-venner så ofte legge inn ein kommentar, te nær familie og venner!
Men aller aller best har min kjære mann og mine foreldre vært, som har stått ved siå mi HEILE veien, og den veien går laaaaaaangt framøve :o)))
Så tuuuuusen takk mamma,pappa og Alf - dåkke e enestående <3 <3 <3

Når det komme te måltider å sånn nå; e det ganske bra! Kan spisa ganske normalt i forhold te det eg har gjort de siste ugene. Mest går det i knekkebrød, og då bler eg goood og mett på 1 knekkebrød, hehe...
Men eg må nok ble flinkare å spisa oftare, fy meg!!
Ellers har begynt å smaka litt på middager å sånn, nam nam c",)
Men visse ting reagere eg på, som feks: kullsyra, melk, tør ikkje spisa så frukt og grønnsaker ennå - men det komme.

Vektnedgangen e ganske bra, har gått ner ca 10kg te nå :o))))))))
Og det merkes på klenå, hehehe!

Så, e det vel bare å ta ein dag om gangen tenke eg, og eg love - ska vera flinkare å oppdatera oftare ;o)



TLC fra hu med mini-magen *BLUNK*

Neida, jeg har ikke gått i hi :oP

Kunne jo trodd det, men det har bare vært litt mye å tenke på og en del tin som har krevd sitt!

Men jeg har det bra, og det har vært ganske ok å leve på knekkebrødkuren, selv om resultatene har heller vært lite merkbare.... :o(
Måtte ta en tlf til SuS her om dagen, å høre med dem ang dette problemet. Fikk til svar at så lenge jeg gjorde det jeg kunne, kunne jeg ikke gjøre mer.

Hadde det vært sååå lett, hadde jeg vel søren ikke hatt behov for denne operasjonen, eller???

Har i tillegg sluttet å røyke(så og si), lever nå på nikotin-tyggi, og det funker veldig bra.
Så min strategi har vært å rose meg selv for hvert riktig skritt jeg har tatt på veien, i stedet for å hakke på meg selv når jeg ikke har vært hard nok med meg selv.
Og det funker sååå mye bedre, da er det enklere å finne rett vei igjen.

SÅÅÅÅ !! I mårra, er det dagen før DAGEN :o)))
Jeg har pakka ned meste parten av det jeg trenger; koseklær, toalettsaker, strikketøy, bok, mikkekryssord, tøfler, leppomade(VIKTIG!!)hehe... og vi kjører på formiddagen en gang for innleggelse.
Der skal jeg aller først skrives inn på et "Innskrivnings kontor", og deretter er det til "labben" for å stikkes i armen for blodprøver.
Så er det opp til avdelingen, og møte lege og gå igjennom "alt".
Jeg vet at jeg er nr.2 som skal opereres på tirsdag, men vet enda ikke noe klslett.

Da talast vi når jeg er kommet hjem igjen da.... *Brrrr*
(Må innrømme jeg er litt nervøs nå)

TLC fra Cathy c",)

Dagene som går, og nettene som fyke...

Lange turer i godt tempo er mitt fokus disse dager, så får vi se det ann når det gjelder trening, det kommer vel etterhvert tenker jeg :o)

Motet er i alle fall godt og på ett jevnt nivå,hehe..
Så det blir nok en tur rundt "ringen" i dag også, og jeg gleder meg!
Føles godt å bruke kroppen, og på samme tid vite at det går en vei - den RETTE veien.

Tror ikke jeg har vært så spent i en fase i livet, siden jeg var svanger med mine trollunger. Man er liksom dødsnervøs, på likt med at man syns det er litt pirrende.
Etter så mange år; "fanga i feil kropp", skal jeg få komme hjem igjen liksom,oi oi oi oi !! Hihihihi...

Jeg er ei veldig smilende og lystig jente nå, åssen blir det etterpå mon tro??
Kommer til å hoppe bortover i gata og juble høyt?? Ha ha ha ha c",)

Uansett, skal det ble en fornøyelse å få lov å endelig bli fri, fri i seg selv!
Kunne stå foran speilet, og si til meg selv at jeg er flott, og god nok som den jeg er! Sånn sett burde jeg vel kanskje klart å gjort det nå også, for alle mennesker er vakre - UANSETT !!

Men, når en har levd i en slik "fangenskap" som jeg har gjort i over 11år, er det alt annet enn enkelt å like sitt eget speilbilde, eller å se det indre...
For det er jo det indre som teller, eller??
Ja, men er det slik at det gjelder like mye for oss selv?

Det burde være slik, men det er YTTERST få som jeg vet om, så er 100% førnøyd med seg selv....inside - out.... Sorry, men tror nesten alle ser den.

Og det rareste er; Vi er jo PERFEKTE !! (Joda, DU også !)
Når alt kommer til alt, hvem har satt standaren som vi så ofte streber etter??
Er nok tusenvis av faktorer som spiller inn.
Men den viktigste er oss selv, det man tenker blir ens virkelighet!

En lager som oftest de fleste hindrene selv her i livet....thats the fact c",)
Så hvor lenge skal du sitte på gjerdet å se livet ditt "slepe" seg forbi??
Det er kun opp til deg selv :o)

Kom igjen, våkn opp!! La denne dagen ble litt vakrere enn i går, så skal du se at dagene som går - er faktisk livet!!

Ps: Ble vekket av min elskede mann i dag, med at han spilte "Good morgning beautiful" av Lonestar <3 <3 <3 Sukk hjerte....

***************************** YOU are beautiful ********************************

Take care darling!! Kiss from Cat c",)

Dritt og dra !!

Det ble tøffere enn jeg trodde, sitter nå i skrivende stund og lukter deilig middagslukt, hører familien er i gang med middag. Og magen vrenger seg og hodet dunker...
Har hatt meg ein lang hvil tidligere i dag, men kan ikke si det hjalp så veldig.

I formiddag klarte jeg etter mye om og men, å presse en shake ned; klemte nesa igjen, og svelga fort unna de 2dl, og pøsa på med masse vann etterpå!
Flerne timer etter kjente jeg det lå som ett lag i magen, og helste ville komme i retur.

Så min kjære mann har kjøpt inn et lager med knekkebrød i dag, for han så vel lenge før meg hvor veien bar hen - så sjangsen for at jeg går over på det, er stor. Håper vektnedgangen går nokså bra for det om, er tross alt like lite kalorier som jeg skal innta for det om.

Men, nå skal jeg gå å lage meg en suppe, får krydre den litt opp tenker jeg ;o)

Kos og klem fra ei sulten Cat(te) c",)

Å dommen ble.....

...heeeelt gruuusomt!! Blæææ, shaken var absolutt ikke god, heller ikke med kaffi oppi! :o(
Suppa var helt ok, men kan vel ikke leve på det 24/7 heller...hmm..

Så nå er jeg veldig fortvila, og lurer veeeldig på hva neste skritt blir,sukk!
Skal prøve å fryse shaken og se om den er mer spiselig enn drikkelig.
I dag har jeg fått i meg 1 suppe, 1/2 shake og en gulrot på under 150gr som er regelen. Ellers har det gått i mye vann, men det metter ikke i all evighet heller da.

Planen videre tenker jeg blir å prøve frossen shake, funker ikke det... Blir det å prøve jordbær smak. Og skulle det heller ikke funke, må det jo bare bli "knekkebrød-kuren" som også var et alternativ.

Nå er jobbehelga over, og det blir bedre muligheter for turer og trim. Så får få "raua" i gir i morgen tenker jeg, få tankene bort litt.

Kjenner allerde at humøret er påvirka, så det kan bli nervepirrende å se hvordan dagene fremover utarter seg gitt ;o) *Mooohahahahaaaa*

Nattakos, Cat c",)

Så var søndagen kommet :-O

Og det er pulverkur-start, og jeg sitter enda å venter på at noen skal trekke av avtrekkeren, sånn at hjernen min kan oppfatte at starten var i gang...sukk..
Men helt slik er det desverre ikke, jeg må nok selv passe på å løfte baken for å komme i gang med dette "løpet" mitt!

Må innrømme at frokosten i dag, ble en SMULE mer eksklusiv enn pulvershake, men jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal bære nag til meg selv for det om - hihihihi :o)

Så det blir tørrvarer med på aftenvakta i dag jah...
Lurer på om det er noen som kan lære meg den der "øldrikke-trikset"; ja den der som man bare åpner opp slusa i svelget liksom, og bare lar det renne fritt...
Da behøver man nemlig ikke smake på disse "greiene"... Hahaha...

Huff, for ei klagedronning jeg er, men guriland så godt det føles å få det UT !! ;o)

Så får jeg komme med en liten oppdatering på hvordan det var å innta dette herskapelige måltidet(ene) når jeg er ferdig med vakta,el noe.

Kisses - so long, Cat c",)

Shopping....

...av mindre interesante varer, skal gjøres i dag.
Før den nye jobben påbegynnes i ettermiddag....

Kan ikke akkurat si jeg gleder meg til å handle inn til pulverkuren; eneste er at jeg er spent på hvordan det smaker, regner med at suppen er nokså grei. Er verre med shaken er jeg redd... Men, skal ikke ta sorgene på forskudd; får manifestere at det smaker HIMMELSK :o) *Humre-humre*

Men nå skal jeg gå å lage meg en god froskost, UTEN pulver, hihihi...

Hejdå, enn så lenge c",) *Tos fra Kattefjeset*

Velkommen !! c",)

Nok en fersking setter sine spor på nett for første gang, og jeg syns det er en fin måte å få dele sine innerste ord fra hjertets bibliotek.
Og hvem jeg skriver for - vet jeg ikke, jeg bare skriver...for det gir meg en frihetsfølelse!

Det som opptar meg veldig for tiden er at jeg skal ta GB-op. i midten av oktober i år.
Noe jeg fikk vite for 1 liten uke siden, for egentlig var planen beg. av feb. neste år.
Men lucky me :-P

Så det er mye som skal på plass, fysisk & psykisk - hensyn til jobb,familie Min & venner osv.
Og ting har gått fort og kommer til å gå fort fremover.

Slik startet denne reisen for meg:

Jeg har slitt med overvekt i ca. 11år, og har vært både litt overvektig og svært overvektig.
Dette har hovedsakelig kommet fra Pcos som jeg fikk diagnotisert i 2004.
Og i fra svangerskap; har 3 deilige og vakre småtroll :o)

Det er fint lite hjelp å få for denne lidelsen, og jeg har prøvd uten å lykkes med det som er.
Min lege begynte da å nevne på for-sommeren i fjor dette med GB-op.
Noe jeg fnyste skikkelig av....JEG? GB.opereres??? NEVER !! Tenkte jeg da...
Jeg kunne ikke forstå at jeg, som ikke var storspiser, skulle trenge denne operasjon.
Mens legen gang på gang forsikret meg om at det ikke bare var for dem som hadde spiseprob.

Jeg la dette på is, og prøvde å være enda mer aktiv, og ha enda bedre fokus på sunn mat, men vekta rikket seg ikke....
Så i slutten på mars i år, etter utallige runder med meg selv, tok jeg den avgjørelsen jeg ALDRI hadde trodd jeg skulle ta - jeg bestemte meg for GB-op. *Hjelp, tenkte jeg*

Legen min ble overlykkelig over nyheten, og hun hadde sendt en henvisning tidligere(ja, jeg viste om det), til vurdering. Det viste seg kjapt at jeg var en god kandidat(på papiret i det minste, hehe).
Jeg(i papirform) ble sendt først til Førde, så til Haugesund og så tilslutt nå nylig til SuS, heldigvis :o)

Tirsdag 15.sept.09; Får tlf fra SuS, de vil ha meg inn dagen etter på kvelden til samtale med en kirug... *Jippi*

Onsdag 16.sept; Prater med en utrolig hyggelig og varm lege, han tegner & forklarer, men jeg viste det aller meste fra før. Får vite før jeg går at det er han som skal ta op. på meg ;o)
*Jippi igjen*

Torsdag 17.sept; De ringer fra Sus igjen, og vil ha meg inn førstkommende tirs. til ernæringsfysiolog.... *Nice*
Og at jeg må skrive ned hva jeg inntok av tørt og vått søndagen og mandagen.
Så begynner hun(i tlf) å mumle noe om operasjon i uke.....43 !!! *OMG*
20.okt. i ÅR !!!! Jeg kunne ikke tro mine egne ører, mndr ble til uker på noen få sekunder c",) Skjelven og forvirret stotrer jeg frem at: "Dette går fort i svingene gitt" Hun lo, og sa seg enig!

Så da er jeg en av de første til GB-op. på SuS :oP


Tirsdag 22.sept; Prater med ei herlig ung dame som var ernæringfys.og en godt voksen koselig dame som var sykepleier. Får masse info :oP





Pulverkur-"helvete"

Ja!, jeg ser for meg dette som ingen enkel prosess....selv om jeg har ingen erfaring.
Sta som ett esel som jeg er, skal jeg klare det....men jeg må innrømme jeg GRUER meg :o(
Som en god leser, har du nok fått med deg at jeg ikke bor alene, og må tåle å se familien nyter hverdags kosten sin - hehehe c",)

Så kun pulvershake/supper fra helga av, 24/7 frem til op.dag 20.okt.
Dette bl.a. for at leveren skal slippe fett, slik at det blir bedre "arbeidsplass der inni"...
Og turgåingen min skal trappes opp, betraktelig...til HVER dag *Gliiiiser...Kremt*

Men, ting kommer ikke dalende "gratis" fra himmelen, for noen...
Noen kameler skal svelges, enten man vil el ei - Dere er herved ADVART !! *LoL*


Kisses, Hugs & Cuddels from Kattatrynet until next time <3