Ingen vei tilbake....

Ingen vei tilbake… Ekkoet runger, som i en undergrunn… Hvor folk og fe bare er på igjennomgang. Tomt…. Hult… Lyset får så vidt slippe litt inn på dagtid. Solskinnet er bare på lynvisit og får liksom ikke varmet opp noe, før den så forsvinner igjen. Det blir så fort kaldt, mørkt og tomt… Kvelden kommer så mye for fort! Stormer, regnskyller og bråk er det mye av… Ekkoet forsterker alle lyder. Veggene skjuler mye av alt det vakre på utsiden. De gode duftene når ei heller helt inn. Ingen vil kunne kjenne, forstå eller se hvordan er – Om de ikke har vært der selv. Man vil bare finne veien tilbake…. Veien tilbake til livet. For nå lever jeg ikke – Jeg eksisterer! Hvor lenge orker man å kun eksistere? Når samfunnet, familie og venner LEVER… Sitter man å ser ut av sjelens vindu, men vinduet kan ikke åpnes eller knuses. Hadde nå bare sjelen ikke vært som undergrunnen… Da kunne en levd lykkelig i sin egen lille verden. Men her sitter altså jeg, tom kaldt og mørk så en undergrunn…og ser ut på livet – Som ikke er mitt… oppleves i alle fall ikke som mitt! Er på en måte fanget….fengslet! Eneste en tenker på er hvordan finner jeg stien, veien tilbake? Fins den? Mange dager er nesten uutholdige! Denne frustrasjonen eter en opp levende fra innsiden. Savnet etter sitt gamle jeg er like smertefullt… Så er det store spørsmål – Hvor lenge holder en ut i denne ensomme undergrunnen? Hvor mange regnskyller, stormer og hvor mye bråk tåler man? Blir det noen gang stille, solfylt og varmt igjen? Får man kjenne på friheten og de nydelige duftene fra sommeren blomster igjen? Kjenne sola varmer opp huden så mye at man må ta en pause i skyggen, en valgt pause i skyggen… Hvor lenge holder jeg ut? Ingen vei tilbake – enda……