Benkene

Jeg løper avgårde, og ser meg tilbake så mye at det er rett før jeg snubler - mer enn en gang.
Underlaget kjennes ikke av mine føtter, og jeg er blind på alt det vakre rundt meg.
Den friske luften fyller ikke lungene mine, der er det ikke plass til annet enn frykt - anger og skam.
Frykten for at demonene mine klarer å innhente meg, for å ta meg til fange - torturere meg.
Anger på ting som kunne vært gjort annerledes; på den rette måte....etter "boka".
Skammen for at jeg ikke klarte det, for å ikke være vellykket og ikke ha oppnådd den berømte statusen her i livet. Sveve på en rosa og ha den perfekte hverdag.

Vakre blader pryder stien i alle slags vakre farger, den herlige høstluften dufter håp og det eldre ekteparet med den søte hunden sender meg ett smil. Men jeg ser ikke, sanser ikke og nyter ikke.
For jeg er fanget i fortiden og i det mørke sløret jeg ikke får til å rive av meg.
Langs stien, blant all den vakkerheten naturen gir oss til å skue - er det mange benker.
Fine og gode benker. Plassert på ulike punkter, som gir ulike utsikter.
Noen åpner opp for å kunne se utover vannet. Vannliljene vugger forsiktig på vannskorpen.
En øyenstikker stopper opp i luften og viser seg i sin fineste fargeprakt.

Det er også en benk plassert midt langs løypa, åpent rett for allemannsskue.
Omgitt av høye trær som vaier etter små vindpust.
Alle disse benkene, for det er mange av dem. De gir meg mulighet til å oppleve.
Til å se på skyfri blå himmel, eller på vakre hvite "bomullsdotter" som jeg kan fantasere om hva forestiller.
Til å la det fylle opp sjel og sinn med livets balsam. Påfyll til en hverdag.
For hverdager kan kreve sitt.
Påfyll for å takle indre stormer og regnværsdager.

Men ALT dette går meg hus forbi - bare for at jeg lar meg være fortidens og demonenes fange.

Nå er våren her for fullt. Nå våkner alt til liv igjen. Og jeg kjenner en liten spire vokse i meg også.
Den kalles livslyst!
Når jeg hører det ordet kommer det flere ord på løpende bånd. Som for eksempel FREMTID, HÅP, FRIHET og GOD NOK.
Undringen er i gang, er jeg virkelig god nok...?  Og for hvem?
Svaret tar over for undringen; Jeg er GOD nok for MEG selv!! Og det holder i massevis.
Det er i alle fall det jeg skal banke inn i min skalle.
Veien for å finne frem til det svaret har tatt uhorvelig lang tid, en hel halv evighet.

Jeg har gravd, såååå enormt dypt i meg selv - gravd frem en fanden i meg selv. En som ikke gidder å høre på tullet til "my old self". Ei heller til bedrevitende på min vei. Jeg vet hva som er best for meg.
Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet for å prioritere 100% av mitt daglige overskudd til mine barn og min familie. Sånn er det bare.

Endelig har jeg begynt å våge sette meg ned på benkene på stien jeg vandrer, i hvertfall noen av dem.

Både metaforisk og på ekte.
For første gang på "who knows how long" nøt jeg en lang, passe rolig tur...hvor jeg brukte alle mine sanser. Jeg hørte hvert fuglekvitter. Plukket og drog ett magadrag for å snuse på en vakker løvetann.
Jeg elsker løvetann! De er de vakreste vårblomstene jeg vet om.
På tampen av den herlige turen så jeg nok en benk, den sto seg ut mot meg og nærmest ropte meg.
Så satte jeg meg, og sukket lettet ut. Kjempe stort hjertesukk. Smilet kom sakte, men sikkert.
Det føltes helt unik og det var så inderlig etterlengtet!
Jeg samlet beina opp i "indianerposisjon" og begynte rett & slett å meditere etter Sia sin himmelske stemme. Tekstene hennes treffer meg noe inni hampen altså - enormt inspirerende.

Tenk at JEG ga f... i om noen gikk forbi meg, der jeg satt og så ut som en  koko guru. Haha c",)
Tenk at jeg faktisk NØT turen og alt den kunne gi meg av opplevelser. WOW !!
Tenk at AT LAST gror spiren min igjen. Det har kostet meg ubeskrivelig mye og mangt.
Men det er verdt det.

For nå skal jeg begynne å leve. Igjen. Jeg skal leve MITT liv.
På gode og vondt, for dagene er forskjellige for oss alle. Men det er jo det som er LIVET <3 p="">
TLC fra Cattatrynet som aldri gir opp!