Diamanter - ekte og falske

Jeg er så rik, så hinsides rik....på diamanter!
Jeg har 3 på min ring, men de vakreste og mest dyrebare kan ei bæres på en fing.
Dem bærer jeg i mitt hjerte!
Igjennom årenes løp har flere blitt til, men også noen svunnet hen -
de ekte diamantene vil uansett ALDRI forsvinne!
Og det er jo absolutt ikke antallet, men kvaliteten på dem man bærer.

En diamant kan minne deg på noe godt, lyse opp og glitre på en ellers grå dag.
Den kan få deg til å føle deg bedre, og gjøre deg stolt.
Den er ofte ett sterkt symbol på kjærlighet og sterke bånd.

Noen av diamantene jeg har veldig kjær, er sjølklart mine 4 krondiamanter - mine barn!!
De fargelegger livet mitt med alle regnbuens farger, og får hjertet mitt til å bruse.
Jeg er så umåtelig STOLT av dem alle 4, så stolt at det føles ut som om hjertet skal eksplodere.
Og hver og en av dem vet å glede sin mamma på sin helt spesielle måte. Så vakkert!

Dagen i går skulle bli ekstra glitrende for meg, og det tok pusten fra meg....
Jeg våknet opp til vanlig tid og tuslet meg ut på badet før jeg skulle vekke banden.
Første jeg ser er en skjønn lapp på speilet hvor det stod:  "WOW!!! Du er så nydelig mamma <3 p="">Og så hang det en på døren ut i fra badet, og så en inn mot kjøkken, og flere på kjøkkenet, og på kaffiboksen min.....ja uansett hvor jeg gikk i huset hang det en lapp med vakre ord.
Jeg gikk fra lapp til lapp, mer rørt for hver jeg leste... Jeg hadde ikke ord!!
Ellers stilte hun opp ekstra den dagen, og fikk meg til å føle meg virkelig spesiell & verdifull.

Dette var såååå enormt kjærkomment, i en tid som krever mer enn den fyller opp!!
At en kan bli sett og hørt, selv i dårlige tider....
For det er jo da en absolutt trenger det aller mest!!

Så fra mitt inderste hjerteskattkammer; vil jeg takke deg min unike, vakre, morsomme og omsorgsfulle storesnupp -  T U S E N   T A K K   !!!  Elsker deg så ord ikke kan dekke!

SoMa ulte gullhår, SoMa ulte <3 nbsp="" p="">

Ord blir fattige

Men tusen takk kjære Lene Marlin !!
Dette er så spot on og så insane godt & nydelig skrevet!

Jeg deler ordrett fra hennes facebook;


"Jeg har vært stille her en stund. Som jeg er innimellom. Jeg liker det sånn. Men nå følte jeg det var på tide å skrive litt igjen. For det sitter en jente i Stockholm som jeg føler så med akkurat nå. Flinke, modige Agnete! Det hun gjør er så bra, og så riktig. Hun stenger all støyen ute, som best hun kan. Hun tar hensyn til seg selv, og sparer på kreftene sine.

Hun har talentet sitt, det kan ingen ta fra henne. Og det er jo litt sånn, at hvis man har et litt stort rom for å slippe følelser ut – så har man også et like stort rom som slipper ting inn. Det går begge veier! Men det er jo også det som gjør at det man leverer er bra! Fordi man føler litt ekstra.  Fordi man er i musikken med hele seg – på godt og vondt! Og ja, dessverre er det ofte også mye vondt.

Hun har lært av tidligere erfaringer, og gjør valg i forhold til det. Det ligger stor styrke i å kjenne sine egne grenser.

Det vil alltid være folk som ikke forstår. Folk som kritiserer og kommer med sine ”velmente” råd om å holde seg unna musikken og rampelyset. Men man trenger ikke stoppe å følge drømmene sine på grunn av at hodet ikke alltid henger med. Det er viktig!
Opp mot halvparten av Norges befolkning vil få en psykisk plage i løpet av livet. Det er mange.

Tenk hvis vi alle slutter å drømme, og å følge de drømmene?
Tenk hvis vi alle lar det begrense oss mer enn det må?
Også det vonde er en del av livet. De kampene vi kjemper likeså.

Vi må kanskje ta litt mer hensyn, tilrettelegge litt ekstra – men virkelig leve livet fullt ut likevel! Ja, noen vil bli skuffet. Men vi kan ikke gjøre alle fornøyde hele tiden. Vi kan ikke innfri alles krav. Det er et slitsomt liv å leve.

Det å fortelle at man sliter psykisk er ingen svakhet! Det krever enormt med mot, enormt med styrke. Vi er alle sårbare. Sterke mennesker tør å vise at de er det…
Vi må ta vare på oss selv, og hverandre.

Gå på, og vis tvilerne. Vis dem styrken i deg, og stemmen din! Det gjelder ikke bare Agnete, men også dere andre sårbare, sterke mennesker!

Om Agnete vinner eller ikke; spiller ingen rolle i mine øyne. Allerede er hun en nydelig representant for Norge, og den tiden vi lever i. Vi kan faktisk ikke alltid styre det som skjer med oss og livene våre. Vi kan ikke ”time” de kjipe øyeblikkene sånn at de kommer når det passer oss. Og andre. De følger ikke sendeskjemaet til TV-kanalene eller en deadline til en avis. De kommer litt fra siden. Av og til snikende, av og til som et hardt slag i ansiktet.

Når det skjer, må man bare ta det som kommer. Og gjøre det beste ut av det. Ta valg som virker fjerne for andre, men som er det beste for en selv.

Lykke til, Agnete! På alle måter! Vinner du, skal du vite at du gjorde alt riktig. Vinner du ikke, skal du vite at du gjorde alt riktig. Så lenge du gjør det som er riktig for deg, og lytter til din egen stemme. Det er din stemme som skal trenge gjennom, i dobbel betydning. ☺

Jeg har troen på deg! Som artist og menneske! Du er den du er! Og du er jævlig god!!! ☺"


Er herlig å se at det blir kasta mer og mer lys på psykisk helse, som er AKKURAT like normalt å forholde seg til som den fysiske.
Det burde i hvertfall være slik - det er mitt mål å få verden til å forstå!!

TLC fra Cattatrynet

Benkene

Jeg løper avgårde, og ser meg tilbake så mye at det er rett før jeg snubler - mer enn en gang.
Underlaget kjennes ikke av mine føtter, og jeg er blind på alt det vakre rundt meg.
Den friske luften fyller ikke lungene mine, der er det ikke plass til annet enn frykt - anger og skam.
Frykten for at demonene mine klarer å innhente meg, for å ta meg til fange - torturere meg.
Anger på ting som kunne vært gjort annerledes; på den rette måte....etter "boka".
Skammen for at jeg ikke klarte det, for å ikke være vellykket og ikke ha oppnådd den berømte statusen her i livet. Sveve på en rosa og ha den perfekte hverdag.

Vakre blader pryder stien i alle slags vakre farger, den herlige høstluften dufter håp og det eldre ekteparet med den søte hunden sender meg ett smil. Men jeg ser ikke, sanser ikke og nyter ikke.
For jeg er fanget i fortiden og i det mørke sløret jeg ikke får til å rive av meg.
Langs stien, blant all den vakkerheten naturen gir oss til å skue - er det mange benker.
Fine og gode benker. Plassert på ulike punkter, som gir ulike utsikter.
Noen åpner opp for å kunne se utover vannet. Vannliljene vugger forsiktig på vannskorpen.
En øyenstikker stopper opp i luften og viser seg i sin fineste fargeprakt.

Det er også en benk plassert midt langs løypa, åpent rett for allemannsskue.
Omgitt av høye trær som vaier etter små vindpust.
Alle disse benkene, for det er mange av dem. De gir meg mulighet til å oppleve.
Til å se på skyfri blå himmel, eller på vakre hvite "bomullsdotter" som jeg kan fantasere om hva forestiller.
Til å la det fylle opp sjel og sinn med livets balsam. Påfyll til en hverdag.
For hverdager kan kreve sitt.
Påfyll for å takle indre stormer og regnværsdager.

Men ALT dette går meg hus forbi - bare for at jeg lar meg være fortidens og demonenes fange.

Nå er våren her for fullt. Nå våkner alt til liv igjen. Og jeg kjenner en liten spire vokse i meg også.
Den kalles livslyst!
Når jeg hører det ordet kommer det flere ord på løpende bånd. Som for eksempel FREMTID, HÅP, FRIHET og GOD NOK.
Undringen er i gang, er jeg virkelig god nok...?  Og for hvem?
Svaret tar over for undringen; Jeg er GOD nok for MEG selv!! Og det holder i massevis.
Det er i alle fall det jeg skal banke inn i min skalle.
Veien for å finne frem til det svaret har tatt uhorvelig lang tid, en hel halv evighet.

Jeg har gravd, såååå enormt dypt i meg selv - gravd frem en fanden i meg selv. En som ikke gidder å høre på tullet til "my old self". Ei heller til bedrevitende på min vei. Jeg vet hva som er best for meg.
Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet for å prioritere 100% av mitt daglige overskudd til mine barn og min familie. Sånn er det bare.

Endelig har jeg begynt å våge sette meg ned på benkene på stien jeg vandrer, i hvertfall noen av dem.

Både metaforisk og på ekte.
For første gang på "who knows how long" nøt jeg en lang, passe rolig tur...hvor jeg brukte alle mine sanser. Jeg hørte hvert fuglekvitter. Plukket og drog ett magadrag for å snuse på en vakker løvetann.
Jeg elsker løvetann! De er de vakreste vårblomstene jeg vet om.
På tampen av den herlige turen så jeg nok en benk, den sto seg ut mot meg og nærmest ropte meg.
Så satte jeg meg, og sukket lettet ut. Kjempe stort hjertesukk. Smilet kom sakte, men sikkert.
Det føltes helt unik og det var så inderlig etterlengtet!
Jeg samlet beina opp i "indianerposisjon" og begynte rett & slett å meditere etter Sia sin himmelske stemme. Tekstene hennes treffer meg noe inni hampen altså - enormt inspirerende.

Tenk at JEG ga f... i om noen gikk forbi meg, der jeg satt og så ut som en  koko guru. Haha c",)
Tenk at jeg faktisk NØT turen og alt den kunne gi meg av opplevelser. WOW !!
Tenk at AT LAST gror spiren min igjen. Det har kostet meg ubeskrivelig mye og mangt.
Men det er verdt det.

For nå skal jeg begynne å leve. Igjen. Jeg skal leve MITT liv.
På gode og vondt, for dagene er forskjellige for oss alle. Men det er jo det som er LIVET <3 p="">
TLC fra Cattatrynet som aldri gir opp!
















 

Som en skilpadde baby

Har du sett det ?  En liten søt krabat klekke, og kampen den har for å komme seg opp
av hulen sin for å komme seg ut til det store havet.
Det er fascinerende å se hvordan den ikke gir opp for å nå målet sitt.
Om og om og om igjen ramler den ned langs huleveggen, men tar sats og kravler opp igjen.

Jeg har det slik... Hver dag er en kamp opp i fra "hulen" og jeg sklir ned "huleveggen" igjen og igjen.
Men HVER gang tar jeg sats og begynner på ann igjen. Opp og frem mot målene mine.
Jeg er en KJEMPER !! Jeg er STERK for jeg takler å være svak.
Jeg er MODIG for jeg ikke gir opp mot alle odds.

Klart jeg skulle ønske at det ikke måtte være slik. Klart jeg vil ha en "enkel og normal" hverdag.
Men JEG er MEG, og har ikke valgt å være syk!!
Jeg yter mitt ALLER BESTE hver eneste dag!!

Det kan være vanskelig å forstå, vanskelig å sette seg inn i. Det er vel nokså naturlig og
forståelig om man ikke har gått i samme sko.
Men om du tenker at det er vanskelig å forholde seg til, så får det så være slik.
Det er faktisk ikke mitt problem hvordan du forholder deg til det.
Jeg kan ikke endre deg, styre tankene og følelsene dine.

Jeg kan kun være meg, og tilby deg det jeg kan. INGEN kan gjøre mer enn sitt beste!

Og når noen forventer mer...ja da har jeg ikke rom for å streve etter det ønsket om en "bedre" utgave
av meg. Sorry mac - take me as Im or not at all ;-)

BE YOU - BE YOU & BE PROUD !!!

TLC fra ei modig og stolt skilpadda :-D

Min egen fiende

Det gjør så vondt.
Uendelig vondt!
Det svir, brenner og verker like mye hver gang.
Arrene blir dypere og større.
De slutter aldri.
Disse piskeslagene...

Aldri god nok.
For meg selv, i mine øyne, i mitt hjerte.
Liten, ubrukelig og bare i veien.

Jeg hører, men tror ikke.
Folks ord er bare høflige fraser.

Sjelen prøver, kjemper.
For ingen nytte.
Hjernen er sterkere, og er sjefen.
Hjernen er alene - om å ha makta.

Vil så gjerne legge bort pisken.
For alltid.
ALLTID!
Jeg vil ikke tåle mer.
Grensen er nådd.

Jeg vil være god nok.
Jeg vil så gjerne bli glad i meg selv.

Sorry

Im sorry Im sick
Im sorry Im different

Im sorry for all my worries
Im sorry for all my tears
Im sorry for my anxiety
Im sorry for my anger
Im sorry for my shifting mood
Im sorry I can`t work
Im sorry for being a bad friend
Im sorry for letting you down
Im sorry Im weak

Im sorry for my bad days
Im sorry for being a failure
Im sorry for being a bad daugther, sister, wife and mother
Im sorry I aint like all you others
Im sorry for my broken wings
Im sorry for my lacking voice

Im sorry for my mistakes
Im sorry for my bad choices
Im sorry I dont have enough energy
Im sorry for not beeing beautiful
Im sorry for not having a talent
Im sorry for not having a perfekt home

Im sorry for messing up my life

Im sorry Im not normal....

Ingen vei tilbake....

Ingen vei tilbake… Ekkoet runger, som i en undergrunn… Hvor folk og fe bare er på igjennomgang. Tomt…. Hult… Lyset får så vidt slippe litt inn på dagtid. Solskinnet er bare på lynvisit og får liksom ikke varmet opp noe, før den så forsvinner igjen. Det blir så fort kaldt, mørkt og tomt… Kvelden kommer så mye for fort! Stormer, regnskyller og bråk er det mye av… Ekkoet forsterker alle lyder. Veggene skjuler mye av alt det vakre på utsiden. De gode duftene når ei heller helt inn. Ingen vil kunne kjenne, forstå eller se hvordan er – Om de ikke har vært der selv. Man vil bare finne veien tilbake…. Veien tilbake til livet. For nå lever jeg ikke – Jeg eksisterer! Hvor lenge orker man å kun eksistere? Når samfunnet, familie og venner LEVER… Sitter man å ser ut av sjelens vindu, men vinduet kan ikke åpnes eller knuses. Hadde nå bare sjelen ikke vært som undergrunnen… Da kunne en levd lykkelig i sin egen lille verden. Men her sitter altså jeg, tom kaldt og mørk så en undergrunn…og ser ut på livet – Som ikke er mitt… oppleves i alle fall ikke som mitt! Er på en måte fanget….fengslet! Eneste en tenker på er hvordan finner jeg stien, veien tilbake? Fins den? Mange dager er nesten uutholdige! Denne frustrasjonen eter en opp levende fra innsiden. Savnet etter sitt gamle jeg er like smertefullt… Så er det store spørsmål – Hvor lenge holder en ut i denne ensomme undergrunnen? Hvor mange regnskyller, stormer og hvor mye bråk tåler man? Blir det noen gang stille, solfylt og varmt igjen? Får man kjenne på friheten og de nydelige duftene fra sommeren blomster igjen? Kjenne sola varmer opp huden så mye at man må ta en pause i skyggen, en valgt pause i skyggen… Hvor lenge holder jeg ut? Ingen vei tilbake – enda……